Vest spilte hjerter konge, og dermed måtte spillefører trumfe med knekten for å unngå at øst skulle kunne stjele over. Nå hadde faktisk øst fått forfremmet ett trumfstikk takket være at makkeren hadde fått spilt hjerter et tilstrekkelig antall ganger.
To beit og scoren 200 ga nesten alle poengene til øst-vest (+15 av 19 mulige).
Om spillefører hadde klart seg med ei beit, ville øst-vest faktisk fått -7 i stedet. Med full klaff og hjemgang i kontrakten ville nesten alle poengene gått til nord-syd (+16) i stedet. Hvilken forskjell!
Spillefører spilte på dama dobbel i spar hos øst. Om det hadde sittet slik, ville hans spillemåte gitt hjemgang. Slik det aktuelt satt, ville det optimale ha vært å trumfe med knekten, for deretter å spille trumfen fra toppen. Da ville kontrakten gått hjem.
Som tidligere nevnt ville nord-syd fått en relativt god score på å begrense antall beit til ei. Årsaken er at mange par spilte 3 ruter med ni stikk og scoren 110 til øst-vest. Dette viser at det er viktig å gjøre seg opp ei formening om hvor mange stikk motparten har sin vei før man velger spilleplan.
I dette tilfellet kan nord se at øst-vest har maksimalt fem tapere i ruterkontrakt (to i spar og tre i kløver). Samtidig er det en relativt stor sjanse for at vest med si opplysende dobling er kort i spar. I så fall har motparten høyst sannsynlig ni stikk. Likevel var det fristende å gå for kontrakten. Og det var sannelig ikke lett å se for seg at man skulle ende opp med to trumftapere.
Selv om spilleføreren ved dette bordet gjerne skulle sett at han fikk flere stikk, er dette et av mange eksempler på spill som gjør bridgen så fascinerende.