BIN hadde et intervju med meg som landslagssjef i siste nummer. Intervjuer var Alf Helge Jensen, og intervjuet har falt Snorre Aalberg tungt for brystet, etter først å ha tolket mye av det som står i BIN på en litt spesiell måte. Snorre har i to omganger rett før jul kommentert intervjuet. For at Snorres tolkning ikke skal bli stående som sannheten om landslagssituasjonen, sendte jeg ham nedenstående innlegg:

Kjære Snorre.

 

Det er kjempefint at du synser om landslaget. Både fordi innspillene dine kan ha noe for seg, fordi de kan føre til at andre kommer med interessante innspill, og fordi prat om hvem som egentlig er best i Norge, øker interessen for både god bridge og for landslaget. Det er fint at diskusjonen går livlig.

Jeg kan ikke kommentere alt du skriver, blant annet fordi de spillerne som er aktuelle (og kanskje særlig de som jeg mener ikke er det), har rett på en slags beskyttelse fra meg som landslagssjef. Jeg sitter på makten og den endelige beslutningen, og kan ikke utlevere spillerne på bakgrunn av mine vurderinger, som til en viss grad er skjønnsmessige og derfor aldri kan være 100 % sikkert riktige.

Du sier at det er behov for å tenke flere tanker, og det er sikkert bra med mange tanker, men jeg kan nok si at de tankene du foreslår, alle er tenkt – ikke bare av meg, men av hele UIV (utvalget for internasjonal virksomhet med Vicky Chediak i spissen, Allan Livgård, Lars Eide, Sven-Olai Høyland, Sten Bjertnes og meg). Jeg har likevel lyst til å komme med noen kommentarer:

1. Alle de spillerne som du trekker frem, er spillere jeg har vurdert som mulige på landslaget.

2. Det er mer som skal til enn noen gode resultater og et fast makkerskap. Det er blant annet tid, vilje og økonomisk anledning til å satse så mye som vil være nødvendig for å bli en topp internasjonal spiller. Jeg har vært åpen om kriteriene for å bli tatt ut, og skrev en lang artikkel om dette i Norsk Bridge.

3. Det skal nå tas ut en ny tropp med spillere, og ut fra den troppen skal landslaget velges til større og mindre turneringer. Det behøver ikke alltid være de samme fire eller seks som blir sendt ut. Når troppen er godtatt av styret, blander styret seg ikke lenger inn i hvilke spillere som jeg plukker ut til de enkelte turneringene.

4. Hensikten med å ha en slik tropp, er at spillerne skal vite at dersom de satser ekstraordinært ved å matche seg internasjonalt og få resultater, er avstanden kort til å ha flagget på brystet. Dette betyr ikke at de får klippekort, men at seriøs satsing blir verdsatt. For nye par i landslagsdiskusjonen, er det et første nåløye å bli med i troppen.

5. Som journalist vet du godt at behovet for å personifisere alltid påvirker en artikkel. Hvilken vekt intervjueren legger på ulike ting jeg har sagt, er ikke mitt ansvar. Det sier seg selv at når landslagssjefen blir intervjuet, må han si noe om dem som har vært i landslagstroppen (som har vært på ti personer) de siste to årene. Ett av de parene som har hatt størst fremgang er Jan Tore Berg og Odin Svendsen, som mange vil mene var Norges beste i vår siste store turnering i Lille. Når de to likevel velger å bryte makkerskapet får det konsekvenser, og noen av dem er det interessant for både dem og andre at jeg kommenterer. Tøndel og Svendsen har spilt sammen på laget som har dominert norsk divisjonsspilling i de senere årene, og det er liten grunn til å tro at de ikke vet om kjemien stemmer mellom dem når de nå blir et nytt par. Det betyr selvsagt ikke at de automatisk er med i troppen.

6. Når jeg trekker frem Glenn og Ulf som svært flinke til å få seg hvile i løpet av en lang turnering, og i en helt annen sammenheng påpeker at mange i divisjonsspillingen holdt det gående til langt på natt, er det svært kreativt av deg å tolke dette som en slags ryktespredning fra meg om alkoholmisbruk blant andre i landslagstroppen. Slik er det selvsagt ikke. Mitt poeng var at mange i norsk elite opplagt ikke er toppidrettsutøvere, på samme måte som mitt ideal Ole Einar Bjørndalen, som ikke er avholdsmann, men som likevel lar være å drikke også om sommeren – for å være i god form til vinteren. Det som skjer på øverste nivå i norske bridgeturneringer, er langt fra Bjørndalen, og det forteller noe både om at norsk elitebridge generelt er litt mindre seriøs enn mange vil ha det til, og også om at resultatene derfor heller ikke kan tillegges altfor stor vekt. Det er internasjonal satsing som teller mest.

7. Deler av den nye landslagstroppen vil trolig offentliggjøres snart.